Historien
Skreifisket i Vikna
Siden de første menneskene slo seg til på Vikna-øyene har havets ressurser vært en viktig forutsetning for å overleve, og har dermed påvirket bosettingen opp gjennom tidene. Vikna er i dag Nord-Trøndelags største fiskerikommune.
De eldste skreifiskeværene på Namdalskysten går tilbake til vikingtiden (800 – 1030 e. Kr.f.). Framveksten av byer i Norge og Europa i tidlig middelalder skapte grunnlag for omfattende handel og eksport av tørrfisk allerede da. Denne handelen ga grunnlaget for en sterk vekst for kystsamfunnene på Namdalskysten og videre nordover til Lofoten.
I Hansa-tiden på 1400 -1500-tallet var fisket av skrei, og gode avsetningsmuligheter, årsaker til at bosetningen blomstret opp. I årene 1850 til 1905 økte folketallet i Norge, og mange flyttet ut til kysten der det var lettere å livnære seg. På midten av 1800-tallet var dessuten fisket bra.
På denne tiden reiste også en del til Amerika, men det «rammet» ikke fiskerne ute på øyene så hardt. På Vikna opplevde man på denne tiden en enorm vekst i folketallet. I perioden 1876 – 1891 økte befolkningen med hele 41,4 %
Mellom 1910 og 1918 flyttet mange inn til landsbygda hvor industrien var, likevel opplevde Vikna en befolkningsvekst også i denne perioden.
For å kunne forestille seg hvor mange fiskere som var i Sør-Gjæslingan er det greit å sammenligne med antall innbyggere i byene. I 1895 bodde det 25.000 personer i Trondheim. I Sør-Gjæslingan var det dette året 1003 båter. Med et mannskap på 4 – 5 personer i hver båt, så var det nokså folksomt i været! I 1912 ble det landet hele 3.613.000 skrei på Namdalskysten og da fortrinnsvis i Sør-Gjæslingan.
Kystmuseet Rørvik (Norveg) har mye kunnskap om fiskeriene både på Namdalskysten og ellers i landet.
I depresjonsårene (1920 – 1930) flyttet folk på nytt ut til øyene. Men de øyene som nå var tilgjengelig hadde et noe magert ressursgrunnlag, slik at bosettingen stort sett ble kortvarig.
Sentraliseringen etter krigen førte til at mange av øyene ble avfolket, men folket flyttet likevel ikke ut av kommunen, men til kommunesenteret Rørvik. Vikna kommune beholdt altså det samme folketallet.
Rørvik ble med sin geografiske beliggenhet et naturlig knutepunkt for vel hundre år siden. Rørvik ligger gunstig til ved hovedskipsleia, og det er den viktigste årsaken til at akkurat Rørvik vokste og ble kommunesenteret i Vikna.
Utdrag fra boka «Kysten vår» av Torunn Herje og Sigmund Alsaker (1999. ISBN: 82-91134-24-3). Med tillatelse fra Sigmund Alsaker.
Fiskevær
Like årviss som grågåsa trekker mot nord, siger skreien inn til gyteplassene på Namdalskysten. Slik har det vært i årtusener – slik skal det forhåpentligvis bli. Like årvisst har fiskerne fra Trøndelag og Helgelandskysten søkt til de gamle fiskeværa på Namdalskysten for å høste av denne umåtelige rikdommen i havet.
Organisert fiske med utgangspunkt i vær har langte tradisjoner i vårt land. Nyere arkeologiske data viser at denne tradisjonen går mye lengre tilbake i tid enn det vi før kjente til. Trolig oppsto mange av fiskeværa på Namdalskysten allerede i vikingtiden. Dagens fiskere i Vansøyvågen og i Nordøyan er således med på å videreføre en 1200 år gammel sammenhengende tradisjon i vårt fylke.
Flertallet av namdalsværa har i dag utspilt sin rolle som base for vinterfiske. Rorbua er overflødiggjort ved at fiskerne bor om bord. Endret kvalitetskrav til mottaksapparatet og mer landverts transport av fisk, har blant annet ført til at mottakene i dag er få, store og ligger på fastlandet nær riksveinettet og der arbeidskraften er lettest tilgjengelig.
De eldste fiskeværa
Fra midten av 1300-tallet drev Hansaen i Bergen omfattende handel og eksport av tørrfisk fra Nord-Norge. Denne handelsvirksomheten var basert på et velorganisert fiske med lange tradisjoner i vår nordligste landsdel.
Det fortelles i sagaen om Torolv Kveldulfson fra Torget i Nordland at han hadde folk i både skrei- og sildevær og skipet ut fisk så tidlig som på 900-tallet. Et visst forbehold må vi ha til bruken av sagaen som kilde. Det skulle imiklertid ikke være noe i veien for at også tørrfisk inngikk i det omfattende varebyttesystem som vi vet eksisterte her til lands i store deler av jernalderen. Å finne sikre belegg for en slik påstand har vært vanskelig.
Nyere arkeologiske funn fra Sørvestlandet og Trøndelagskysten gir imidlertid holdepunkt for at organisert skreifiske knyttet til et værsystem gir tilbake til tiden da guden Njord vernet om de sjøfarende på Namdalskysten.
I forbindelse med ilandføringen av oljerørledningen fra Osebergfesltet, ble det i 1984 avdekket en samling med 40 hustufter og båtopptrekk på Hjartøy i Øygarden kommune vest for Bergen. Hustuftene var små, grunnflaten varierte mellom 10 og 15 m2. Unntaket var to tufter som var tre ganger større enn de andre.
I alle hustufter var det tykke kulturlag med et rikholdig funnmateriale. Mesteparten var gjenstander som kunne knyttes til fiske og fangst – tradisjonelle mannsaktiviteter. Fiskekroker, harpunspisser, fiskesøkker, små bryner, fragmenter av kokekar i kleber samt mengder av båtsaum.
Det be ikke påvist graver i området, noe en skulle forvente å finne om folk hadde bodd her hele året. Det er derfor sannsynlig at tuftene er spor etter en sesongbosetning knyttet til fiske.
Radiologiske dateringer fra fiskeværet på Hjartøy var i bruk fra ca. 400 år e.Kr. og fram til 1100-tallet. Dette gir gode holdepunkter for en mye eldre fiskeværtradisjon enn det de skriftlige kildene kan berette om.
Vår egen fiskesuppe – Viknasuppa!
Det er opp gjennom tidene laget en egen variant av fiskesuppen – Viknasuppa. Det spesielle med den er at den både er sur og søt. Skrei og tilbehør er tradisjonskost i vårt område, og det er viktig å ta vare på mattradisjonene.
Identitet og kortreist mat og drikke
Vårt daglige matinntak blir stadig mer internasjonalisert. Men samtidig blir den nasjonale og regionale tradisjonsmaten viktigere – over hele verden. Spådommer for fremtiden er at tradisjonsmaten blir moderne – for enhver nasjon. Det handler om identitet. Matens historie forteller hvem vi er. Det er viktigere enn noen gang tidligere, på grunn av globaliseringen, å forstå hva eget lands matkulturarv innebærer. Alle bør kunne noe om sitt lands mathistorie. Hvis ikke, blir vi kulturløse, både som enkeltperson og nasjon. Dette fordi maten i realiteten er vår viktigste kulturarv. Den angår oss alle. Å kjenne sin mat- og drikkehistorie er også et verktøy for å selge sitt produkt, det være seg fra åker, butikkhylle, kantinedisk og restaurantenes meny- og drikkekart. Siste skudd på stammen er Skreiakevitten. (Nå med ny etikett).