Sterke kvinneskikkelser i Vikna-historien
Gjennom århundrene har mange kvinnfolk ”med fota under” levd på Namdalskysten. Dette er sterke kvinner som vi vil dra fram i lyset for å sette fokus på kvinneskikkelsene i kystkulturen vår. Dette er kvinnfolk vi kan være stolte av har levd her, og at de er en del av vår historie. Kvinnene måttte være sterke for å overleve her ute. De satt hjemme med angsten hver gang forsørgeren dro ut på havet, og de visste ikke om mannen noen gang kom tilbake.
Ved å få fram kvinnene sin historie gir dette et bidrag til ny kunnskap om oss selv, stolthet og ikke minst kan det være identitetsbyggende for dagens kystsamfunn når vi kjenner til forholdene de levde under, helse, ansvaret de hadde for familie og buskap, fiskarbonden m.m.
Vi har presentert én ny kvinne for hvert år. I 2014 vil to kvinner som levde på samme tid gi oss innblikk i hvordan det var på begynnelsen av 1900-tallet.
Presentasjonen av de sterke kvinneskikkelsene er en del av den offisielle åpningsseremonien av Skreifestivalen. I år vil den foregå i Berggårdstunet fredag 28. mars kl. 12.00.
Det er Kjellrun Åsgard som har samlet hiatoriene om disse driftige kvinnene gjennom et samarbeid med Kysthotellet Rørvik, som har kalt opp rom etter personene.
- 2011: Adelskvinnen Guron i Borgem
- 2012: Viknaheksa Barbro Hasfjord
- 2013: Losen Sjø-Sara
- 2014: «Kvardagskvinnfolkan» Oline og Olda
- 2015: Indianna Rasmusdatter Haraldsø
- 2016: Forfatteren Magnhild Haalke
Av Kjellrun Åsgard
Historien om denne sterke kvinnen er ei fortelling om adelsfamilien fra København som på 1500-tallet måtte forlate Danmark da kongen inndro de adelige priviegier til alle som ikke var født i landet. De kom til Ytri Halfa (Ytre Namdal) og Borgund (Borgan) hvor hennes mann, adelsmannen Siggur, etter hvert fikk mange mennesker i arbeid og hadde mange skip. Etter at husbonden døde under et forlis på veg til Liverpool med varer, overtok hun ansvaret for forretningene som ble drevet fra øya Borgan utenfor Vikna.
Guron ble kalt Borgunda, som øya hun bodde på. Til Skreifestivalen kom hun kun i følge med sin enestående dyktige og trofaste undersått, Benoni Ingebrektso.
Sara Olsdatter, født på Larsgården i Foldereid ble den flinkeste og mest uredde fiskeren i Gjæslingan sin tid, og legenden om henne har levd videre til i dag.
Det er særlig to forhold som har gjort henne kjent og legendarisk. Hun valgte å bli fisker, noe som var uvanlig for jenter på den tiden. Hun utmerket seg som høvedsmann i fiskebåten og som frivillig los og livberger når det trengtes. I uvær sto hun gjerne på Nakken i Sør-Gjæslingan og speidet etter skip og båter i nød.
Hun hadde usedvanlige evner til å orientere seg på sjøen, og detaljert kunnskap om havstykkene og skjærgården. Det sies at hun seilte bedre enn de fleste menn, og når hun seilte med større fartøy gjennom trange sund, kunne hun skremme vettet av mang en skipper.
Foreldrene til Sara var Pernille Isaksdotter fra Simle i Leka sogn og Ole Larsen, født og oppvokst på Foldereid gård. Familien fikk store problemer da faren i 1788 ble innkalt til krigstjeneste mot Russland. Sara var knapt femten år, og hun oppdaget fort at hun hade særlige anlegg for fiske og sjøbruk. Fiske ble etter hvert næringsveien hennes, og hun bosatte seg etter noen år fast i fiskevære Sør-Gjæslingan. Sara var eldst i en søskenflokk på åtte.
Presentasjonen av den sterke kvinneskikkelsen «Sjø-Sara» er gjort mulig med bidrag fra Vikna kommune og Fiskarlaget Midt-Norge.
Av Kjellrun Åsgard
Når en skal fortelle historien om Barbros liv, er det lite fakta å holde seg til. Det kan vel heller sies at en vet mer om hennes død. Hun vart brent på bålet for trolldom i 1648. Dette er dokumentert i «Thingvidne» av 20. februar 1649, der det blir bekreftet av seks «ædsvorne laugrettemænd» fra Vikna at det «aldeles intet» fantes etter Barbro Hasfjord som kunne betale bøddelen som utførte henrettelsen av henne.
Disse har bidratt til å finansiere presentasjonen av den sterke kvinneskikkelsen Barbro Hasfjord: Vikna kommune og Fiskarlaget Midt-Norge.
De to barnløse kvardagskvinnfolkan Oline og Olda levde sine liv på svært forskjellig vis.
Oline Olsdtr. Borgan f. 1857, død 1955. Hun vart kalt Oline Barøya og Oline Lyngsnes etter stedet hun og mannen bodde. I 1884 bygde de et lite hus på Barøya, ei lita øy ytterst mot storhavet. Det var bare ei grue i huset deres. så Oline stekte brød i ei lita berghule på øya. Det vart kalt ”bakarovn” hennes Oline. (Den kan påvises den dag i dag). Hun og mannen bodde 10 år der, før de flytta til Lyngsnes.
Oline var barnløs, men fostret opp 13 barn og ”førte de fram til konfirmasjon”. Hun vart enke i 1913, og hun rodde bl.a. fiske for å skaffe mat til seg og barna.
Olda Margrethe Benjaminsdtr. Rossøy f. 1873, død 1955. Olda var 5 år da hennes mor døde. Hun hadde en liten søster på 1 år. Olda gikk folkehøgskole i Havika ved Namsos, fikk tuberkulose og giftet seg da hun var over 30 år. Etter noen få år ble hun enke, og hun var barnløs. Broren til mannen hennes lovet sin yngste bror før han døde at han skulle ta seg av Olda. Det løftet ble holdt: Olda bodde sammen med sin svoger og svigerinne i 50 år og sto for arbeid i huset og oppdragelse av deres barn og barnebarn trofast i alle disse åraene.
Presentasjonen av disse to sterke kvinneskikkelsene er gjort med bidrag fra Sparebank1 SMN.
Indianna vart fødd i Sørøya i 1847. Foreldre var Rasmus Jensen og Beret Andreasdtr.Sylten. Mor Beret døde i barselseng da Indianna var 8 år.
Søsken var: Karen Sofie 11 år, Anne Katrine 5 år og den nyfødte Beret Marie. Indianna vart oppfostra hos besteforeldra sine på Sørøya, Jens Johansen og Anna Rasmusdtr. Far til Indianna vart oppattgift, og dei andre søstrene budde saman med han og den nye kona. Dei fekk etter kvart seks halvsøsken.
Indianna gjekk i ein god skole hos besteforeldra. Ho lærte seg å vera med i arbeidet både inne og ute. Det var dei som dreiv småbruket. Far til Indianna var fiskar. Han tok ikkje over bygsla på bruket før etter hans far, gamle Jens, var død i 1877.
I 1870 kom ein ung mann, Ove Larsen frå Bjørnør, til småbruket som dreng. Det var etter måten mange dyr på garden m.a. 3 – 4 kyr. Anna og Jens trong hjelp til alle arbeidsoppgavane på bruket.
Ove frå Bjørnør og Indianna gifta seg og i 1874 busette dei seg på Haraldsøya. Da hadde dei to små barn. Livet smilte til den unge familien.
Berre eit år etter rammar tragedien dei. Ove Larsen forliser og kjem bort på havet. Indianna blir åleine med omsorg for barna og arbeid på sjø og land. Ho har 1 ku, 1 okse, 2 ungfe, 2 geiter og ein gris i fjøset. Ho får etter kvart ein dreng og søster si, Beret Marie, til hjelp.
Indianna giftar seg igjen med Benjamin Mikalsen Sæternes i 1877. Frå 1877 til 1892 får dei seks barn, 4 søner og 2 døtre. Haraldsøya ligg lengst i sørøst av Gjeslingøyane (Nord-Gjeslingan og Sør-Gjeslingan). Båten var framkomstmåten i alle samanhengar. Dei hadde lang sjøveg når dei skulle hente utkome frå havet eller t.d. besøke slektningar og reise til Garstadkjerka. Posten til fyrmesteren på Haraldsøykråka vart henta i Bergsnov og levert på fyret av folket på Haraldsøya.
Ein januardag i 1896 seglar Benjamin og den 17 år gamle sonen, Hans Parelius, for å hente post til fyrmesteren. Veret er bra frå morgonen av, men det ryk opp til uver. Dei kollseglar og far og son kjem bort på havet.
Indianna blir enke for andre gong. Ho mister også ein ung, kjær son. Året etter mister ho også den eldste sonen sin, Lund Bernhoff frå første ekteskapet, på havet. Han vart 25 år.
Indianna held fram med småbruk og fiske for å livberge familien sin. Den yngste av barna er berre fire år. Ho var godt kjent på fiskefelta rundt Gjeslingan. Ho dreiv sjøen på lik linje med dei mannlege fiskarane, og ho hadde stor respekt hos alle. Posthentinga i Bergsnov til fyrmeisteren heldt ho også fram med.
Havet hadde tatt i frå ho to ektemenn og to søner. Ho måtte også vinka farvel til dei andre barna sine etter som dei vaks til og reiste ut. Yngste sonen, Kristian, emigrerte til Amerika. To døtre flytta til Otterøya. Sønene Marius og Brede vart fyrvaktarar på Nordøyan fyr og Ørsvåg fyr i Vågan i Lofoten.
På sine eldre dagar flytta Indianna til døtrene sine på Otterøya. Ho døde i 1936, 89 år gamal.
Indianna Rasmusdtr. budde nesten 50 år på Haraldsøya. Ho levde livet sitt i arbeid og slit, i sorg og sakn, men også eit liv i lykke og gledestunder på denne vakre øya.
Ho levde der når stormen rasa og «snykavvin» var ugjennomtrengeleg. Men ho var der også når sommarnatta var like lys som dagen saman med sine kjære.
Indianna er ein vakker og sterk representant for kvinnene som levde ein gong her på Vikna. «Eg bøyer meg i støvet».
Av Kjellrun Åsgard
Fredag 20. mars 2015 ble historien om Indianna Rasmusdatter Haraldsø levendegjort i f.m. den offisielle åpningsseremonien for Skreifestivalen. Det er Kjellrun Åsgard som har skrevet manus og hatt regien. Barbro Langøien Gravseth spiller Indianna, og Ulf Grande i skikkelsen til Ole Olsen møtte henne.
Indianna er den sjette kvinnen som blir presentert i denne serien. «Buketten» med sterke kvinneskikkelser er ikke komplett ennå. Vi ser fram til et nytt møte under neste års Skreifestival.
Forfatteren Magnhild Haalke fra Vikestad i Vikna
Magnhild Kamilla Haalke ble født i 1885 på Vikestad i Vikna. Hun var lærer av yrke, og ble etter hvert forfatter. I debutromanen «Allis sønn», som ble utgitt da lærerinden var 50 år gammel, ønsket hun å synliggjøre de voksnes uforstand i forhold til barna, og hvordan barn led under oppdragelsen.
Magnhild Haalke har gitt ut flere bøker. Hun døde i 1984.
I markedsgata lørdag (2016) fikk vi oppleve Magnhild Kamilla som liten jente sammen med sin far Knut, og gjensynet mellom far og datter etter at hun hadde gitt ut boken «Allis sønn».
Manusforfatter til tablået: Kjellrun Åsgard
Skuespillere: Barbro Langøien Gravseth og datteren Tilde som Magnhild Haalke og Ulf Grande som faren Knut.
Andre artikler om Magnhild Haalke:
- Vikna Historielag: Minnebauta over Magnhild Haalke avduket
- Lokalhistoriewiki: Magnhild Haalke
- Morgenbladet: Et glemt mesterverk
- Store norske leksikon: Magnhild Haalke
- Norsk biografisk leksikon: Magnhild Haalke
- Adresseavisa (kronikk): Hvorfor leser vi ikke Magnhild Haalke?
